En våt “drøm”

Det var kvinnedagen, den andre søndagen i mars, og mild vind blåste kraftig over slettene i Sälen. Fem menn i gule drakter tenkende på klistertykkelse og lengde, med eller uten rødt eller gult i tråkket, var klare for årets langtur over bekker, grus og bløt snø. Jomfruen Brekke, var lettere nervøs, men med Scheel som arrangør og omsorgsfull formidler av milde og rolige formaninger, ble jomfruen sagte beroliget.

Klokken åtte var det bare å sette i gang over vannpyttene. Spenningen var om klisteret holdt unna for vann. Heldigvis satt det i første bakke og vi kom oss opp uten uhell. Og grunnarbeidet var av beste sort så feste var det også over brua i Mora. Med unntak for en kjenning, Willy Hatlevoll, som staket hele løpet, var vi andre lykkelige over å kunne gå med sikkert feste i bakkene. Sjelden har jeg sett så mange slite i bakker. Det hjelper på den mentale styrken å kunne passere noen hundre stykker i bakkene. At det var tøffe forhold viser tidene og spredningene i feltet. Aldri har heller så få fått medalje i Vasan – ca ti % (maxgrense er 150 % av vinnertiden).

Forholdene var stedvis så vanskelige som tv-bildene viste. Å kjøre gjennom vannpytter er ikke dagligdags. Sokkene ble så våte at de i mål inneholdt nok vann til å dyrke opp Sahara. En miljøvennlig måte å forflytte store mengder vann fra Sälen til Mora. Der det var litt lite snø, fikk du naturlig rilling. Diskusjonen før start om vi skulle ha to mm rett foran eller bak og om du skulle legge en mm i to mm eller omvendt, kunne vi derfor spart oss. Men akademisk interesse har det jo.

Hva skal man si om gutta. Klubbmester ble mannen der hjerteaktivitet først kan registreres når han har gått omtrent 9 mil. Han ble med det nr syv i årsklassen – som for øvrig ble vunnet av forannevnte Willy. Imponerende av begge. Ole ble nr to i klubbmesterskapet i langdistanse, og nr 15 i årsklassen. Brekke snek seg rett foran ex-President Benestad (og det etter at ex-Presidenten hadde tatt ham igjen etter ca syv mil, og oppmuntret ham til å henge på). I rettferdighetens navn skal Brekke få kredit får ha gått med ødelagt trinse en stund. I bløt snø er det sjelden en fordel. Arrangør Scheel tok gjeteransvaret og passet på ryggene våre. Derfra hadde han god kontroll og snek seg rett foran medaljetauet med god margin som er sånn ca 30 sek. Scheel ble svært rørt over egen prestasjon og måtte felle en liten tåre. Han utviste stort emosjonelt register for tårene ble transformert til et større og større glis, og ryktet han selv har satt ut om å gi seg med Vasan etter den tiende gangen, ble umiddelbart tilbakevist.

Scheel har på facebook uttrykt følelsene på en enkel men god måte: Lykkelig og sliten!

Og for statistikerne: Bjørn 5.22, Ole Anker-Rasch 5.36, Brekke 5.52, Benestad 5.53 og Scheel 6.01.

Jeg kan bare prate for meg selv. Til tross for utfordrende forhold, det var gøy!

STIG