Min yngste datter mener det er best å forbigå dette i stillhet. Hun tror far vil bli kastet ut av Overtoppen – det gode selskap – som følge av mangelfulle resultater på landeveissykkel.
Det er vel flere enn jeg som ser på TdF om dagen, og spør seg selv hvordan det er mulig å holde på slik i tre uker?
I år har jeg prøvde å bryte noen grenser langs landeveien på egen hånd med Jotunheimen Rundt (JR) som mål. Jeg har i forberedelsen til dette rittet på 43 mil syklet flere lange turer, også nattestid. Men 200 akkumulerte mil i beina kan være noe snaut. JR er et spektakulært ritt på mange måter. I årets utgave var det 25 grader ved start i Lærdal. Over Filefjell var det imidlertid knappe 4 grader. Alt av medbrakt tøy ble brukt. Ved første matstasjon fikk jeg vite at jeg lå omtrent sist. På Fagernes var matstasjonen i oppbrudd etter en lang natt. Opp mot Beitostølen registrerte sykkelkomputeren minus én grad. Girskifte ble gjennomført med håndbaken i mangel av kraft og følelse i fingerspissene. På Beitostølen var matstasjonen redusert til en servicebil med åpen bakluke. Oppsamlingsbussen for brutte syklister sto og ventet på meg. Selv om jeg var halvtimen på innsiden av makstiden på dette punkt, valgte jeg likevel å legge inn årene (pedalene) der og da (og da gjensto nesten 2/3 av løpet!).
Det ble dermed DNF på Huse i JR 2018. Rittet kan midlertid anbefales på det varmeste – om langtur på sykkel og flott natur er noe for deg. Om undertegnede skal sette seg et mer realistisk mål kan Sognefjellrittet, fra Lom til Sogndal, være et alternativ i 2019.
I dag drar familien til Kypros. Innleid sykkel venter.
God sommer!!!
