I påvente av en mer seriøs og faktabasert rapport fra MTB-samlingen på Skåbu følger her en aperitiff, som opprinnelig var ment som et etterord. Får håpe at tingenes orden, i denne sammenheng, ikke vurderes som vesentlig.
—
Det er dagen derpå.
Samlingen er slutt – og låra er skutt.
Tenker på han stimannen oppe ved Skåbu; Hans ett eller annet…
Han kjente hver en sti, alle fjell og daler. Alt hadde et jævla navn!
Hvor var det han ikke hadde vært?
Mil på mil med sti var det.
Sti med reinsdyr til og med.
Myr, ur, bekkefar, lyng, kjerr, stein.
Pokker til steiner.
Tre uhell på steinete underlag.
Ingen brudd, bare såret stolthet.
«Ridderspranget» ved Sjoa blir aldre glemt.
Der lå stifinnermesteren, under sin sykkel – i ura.
Turistene lurte på hvem dette var for kar…?
Mann etter mann, på to hjul, på sti.
Glem romperister. Prøv stisykling med «hardtail».
Lett å få en skrue løs.
Potent “potenskiller”!
Men vi kødder ikke med utstyret.
Lett trykk og veldimensjonerte dekk.
Vi leker ikke «Jotunheimen Rundt» (sånn som Huse).
Hvorfor kjenner jeg bare folk i god form?
«Get a life» kara!
Hørt om litteratur, og ikke bare natur, tiur og ur?
Imponerende styrke i hue og bein på disse gutta!
Men det er håp for hver en mann.
Nå er det fadderordning i OT-sammenheng.
Det heter «hjelperytter».
Vi snakker omtanke kara, myke verdier.
En for alle, og alle for en.
Vi legger ikke igjen døde og sårede på stien.
Alle skal med. Alle var med etter hver tur.
Hans Erik var vert, stifinner, innkjøpssjef, fotograf, og mye mer.
Så måtte han skrive referat også.
Takk for en flott samling!
—