Close

Referat fra offisiel lø trening 30. mai – MTB

Kara ! Hva har skjedd ? Litt regnvær og gutta ligger hjemme under dyna ? Kaffe og småkaker i godstolen ? Godværs mosjonister ?! Vel, jeg har ingen grunn til å være eplekjekk. Det er nemlig en forhistorie til dette referatet : For noen uker siden var det også MTB fra B badeplass kl. 10. Jeg ankom med bil ca. 09:55. Øs pøs regn. Bikkjekaldt. Vind. Jeg håpet i mitt stille sinn at ingen kom, slik at det var mulig å karre seg hjem med helsen i behold ( selv om det selvsagt ville være med halen mellom beina ). Kl. ble 10. Ingen av gutta var å se. Vel, tenkte jeg, har likevel Overtoppen tatt til fornuften ? Har gutta evnen til å snu ? Eller som det ble sagt om Nansen : Motet til å snu ? Lettet og overrasket satt jeg meg i bilen kl. 10:02 og kjørte hjemover. Men rett opp i bakken mot Statoil / golfbanen så jeg noe gult , vått og forfrossent. I striregnet var det vanseklig å se hvem det var, men det så utektelig ut som Kjære Store Leder ; selveste Presidenten.  Allerede så tidlig på turen så han temmelig forkommen ut; våt som en katte og med kropsspråk som sa sitt. Selvsagt kunne jeg tutet, snudd og blitt med. Jeg gjorde ikke det. Jeg fortsatte hjemover. Til nettopp kaffe, småkaker og godstolen. Jeg følte meg verken kul, sporty eller som en ekte overtopper. Men faktisk føltes det som jeg for en gangs skyld hadde gjort noe fornuftig.

I ettertid måtte jeg selvsagt bekjenne meg for Presidenten, som hadde syklet alene til Kikut, for deretter å karre seg hjem, halvdau av frost og neglesprett. I følge Presidenten hadde turen kostet han ca 5 års kortere levetid. Alt for OT !

Vel , denne lørdagen ( 30.5 ) var værmeldingen like ille og været faktisk like surt. Men jeg hadde stålsatt meg. Ut skulle jeg. Pent oppstilt sto jeg på B bade plass i god tid før kl. 10. Satsetpå at noen av gutta uansett ville komme. Men nei : Ingen kom. De obliogatoriske 5 minutter gikk. Kl. 10:08 innså jeg at dette ville bli selvtrening. Ut på veien. Striregn. Kaldt. Guffent. Fikk pumpa i gang. Ned i kjellern etter køl. Dønn alene på veien. Ikke en kjeft å se. Opp mot Kikut. Vanskelig å ikke bli varm i motene der. Men fingerne og tærene var problemet. På Kikut så jeg noen forkomne typer. Og en syklist i kortbukser ! Jeg er usikker på om han fortsatt er blant oss. Snudde nesen hjemover på Kikut. Bakkene med mot Sørgedealen var ikke morsomme. Tilbake til B badeplass. Fingrene så kalde at jeg ikke klarte å dra ned glidelåsen. Kom likevel hel & fin hjem. Eller rettere segt : Kom meg hjem; halvdau. Krabbet inn i dusjen. Fikk tilbake varmen. Tenkte på det fine med turen : Akkurat passe tempo. Fine drag. Bare skryt å få. Ingen megetsigende blikk om at formen ikke er helt der den skal være. Hyggelig selskap. Enig i alt som ble sagt. Frist luft. Og som Oksen Thomas sier : Man føler man lever. I alle fall så vidt ! Og endelig : Gleden over å være med i en klubb der medlemmene faktisk har vett nok i hue til å holde seg hjemme på en slik dag, og der det bare èn premie dust som er dum nok til å karre seg ut.

Leave a Reply

Overtoppen