I Asbjørnsen rike

Værmeldingen slo til, og før vi kom til Midtre Lysedam ble det baris på de fleste.

7 medlemmer, og hele 5 gjester bestående av kolleger, venner og svigersønnen stilte på Skansebakken denne flotte sensommemorgen. For noen første løpetur etter ferien, andre fintunet formen inn mot Oslo Maraton, andre hadde deltatt på Ironman forrige helg. Ikke lett å finne et tempo/nivå som passer alle! Men, langs hovedskiløypen opp til Midtre Lysedam gikk det seg til. Etter drikkepause dro vi opp veien mot Stuteskallen og Otertjernsløypa. Historisk grunn! I tidligere tider, og sporene er fortsatt synlige, gikk det tømmerrenner fra Otertjern til Slora/Heggelielven. Og det fortelles ville historier om skigutta som dengang tok snarveien i renna, gjerne 10 meter over bakken! Disse rennene er under meteren brede, så vær så god! Point of no return passeres tidlig…

Vi kom oss opp til utkikkspunktet på brinken, der utsynet mot Sørkedalen og Nordmarka er fantastisk. Gruppebilde ble tatt!

Fra brinken og utsiktspunktet på Otertjernsveien

Flotte å løpe på disse gressbelagte markaveiene.

Ved snuplassen i enden av veien kommer stien og den gamle skiløypen fra Øvre Lyse opp, – den Peder Asbjørnsen fulgte på sin historiske tur over Krokskogen en sommernatt i 1820. Denne fulgte vi videre mot Otertjern, men her ble treningsleder rådvill og usikker, vi måtte snu, og det ble et terrengstrekke over myrer og ned skrenter…rundt Furu berget, – neppe den veien Asbjørnsen tok, inntil vi sikret oss inn på stien mellom Ospeskog og Gråseter. En bekymret treningsleder konstaterte imidlertid at moralen i laget fortsatt var bra!

Vi traff Gråseterveien der elven krysser ved de to røde hyttene oppe på flatpartiet, og der ble gjengen utfordret til å bli med videre opp et sidespor til selveste Gråseter – fra 1700 og dengang! Og vi fant… men det var et trist syn. Gråseter er i ferd med å råtne på rot… og taket har ramlet sammen. PEDER! Hører du meg!? Her må noe gjøres om stumpene skal reddes!

Gråseter – et trist skue

Fortsatt god moral i laget, og det ble tatt sjangsen på en terrengtravers på antatt 500 meter opp mot skogsveien som krinser Høgåsen mor øst. Det begynte med nydelig skogsbunn, men endte i klatring grad 4 før den siste veggen var erobret. Jeg digger det! Treningsleder holdt seg klokelig litt på avstand til alle var oppe, og fant skogsbilveien før stemning og moral igjen ble loddet…og igjen viste det seg at toleransegrensen er høy, bare været er bra!

Deretter bar det nedover denne flotte sideveien til Søttjerndalen og forbi øvre Fjølhytta, før blåmerket ned tilbake på Gråseterveien igjen. Her, på blåstien som var flott å løpe på, inne i mørke granskauen, skremte vi opp en svær tiur som flakset foran bikkjene ned gjennom lia… morsomt!

Tilbake på Gråseterveien var det to muligheter: Den kjente og kjære grusveien forbi Storebekkhytta og tilbake, eller stien over nedre Fjølhytta og over Ospeskog. Gutta viste ansvar: Disse stiene gror helt igjen og noen må ta ansvar for å holde de åpne! Det ble også noen flotte partier. Ned fra Ospeskog fikk tydeligvis noen av gutta los, med Kumle i spiss. Treningsleder fikk da en innskytelse om en short-cut fra gamle dager og dro med seg halve laget på gjengrodde stier bak Øvre Lyse i håp om å catche opp med teten, men den gang ei… Short-cuten gikk i oppløsning, og det ble vading og kryssing over og under elektriske hesteinnhegninger… Moralen ble heldigvis reddet av en flokk orrfugl som flakset opp, og Thomas gleder seg nå til jakta!

Takk for fin tur på flotte sideveier mellom hovedløypene vi ellers kjenner så godt med ski på bena!

Det ble logget 18 km, 500 høydemeter og ca 2.5 time. Kredit gis til Sølve, Kumle, Hjermann, Hjemdal, Mellbye, Holter og Holm.

Leave a Reply