Etter forrige helgs fantastiske forhold på Skei var det en bedrøvet gjeng Overtoppere som møttes ved Høymyr på Sollihøgda lørdag morgen. Alt som var så fint og flott…Kjipt med ukens mildvær som mer eller mindre har utradert det meste av skiføre i nærområdet. Det er ikke lett å trylle frem flotte forhold, men det er faktisk utrolig hva Skiforeningen har fått til på Djupedalsveien, snømengden tatt i betraktning. Det var stort sett den eneste grønnmerkede traseen på foreningens kart og i “rimelig” nærhet. Eikssetra kunne vært et alternativ, men litt variasjon skader ikke. Og Sollihøgda leverte!
Clem, Sørlie, Hjermann, Berggrav, undertegnede og Presidenten med fru hadde funnet veien til Høymyr. Sistnevnte med formel 1 utstyr, dvs skøyteski. Berggrav fant ikke frem helt uten videre. På telefon ble det opplyst at han synfarte området inn mot Torrisplassen, men han kom på rett sport da veien forbi kapellet ble nevnt. Gjengen ble stagget og ventet pliktoppfyllende; pluss i boken for code of conduct!
De første 2-300 meterene av løypa er ikke representable. Der er det isete og hardt. Alt er relativt, men straks over toppen ble det opplevd som silkemykt og med fine spor. Stort sett fine forhold videre ned bakkene og opp (mye opp!) til Auretjernsbekken. Det ble åpnet friskt. Presidenten med formel 1 utstyret tok teten og var tøff å henge på. Han rakk en liten rekognoseringstur forbi bekken før resten av feltet ankom, og anbefalte ikke videre ferdsel. Det var dissens i forsamlingen, dog ikke opptøyer og håndgemeng, og det endte med at Hjermann og Holm tok veien videre for å få en tur, mens de resterende valgte å surre frem og tilbake på veien. De kan ikke gjøres videre rede for, med unntak av Clem som senere ble observert pliktskyldig opp bakkene da vi kom nedover Djupedalsveien på returen.
Forbi Sørsetra var det rufsete, stort bedre ble ikke, men med “Black Magic” under skiene gikk det som en lek videre inn til Kleivstua. Hjermann var lommekjent og i sitt ess, og visste hva som gjemte seg av utfordringer rundt hver sving. To blide karer returnerte en litt annen løype (som var nykjørt!), men da den snudde ble det et tømmertrekkspor inntil det også forsvant, og deretter måtte gutta sette et rent terrengspor et par hundre meter før den lommekjente ledet oss trygt tilbake på hovedløypa. Kanskje greit at ikke alle var med akkurat her… 
Etterhvert fant vi en, for Bjørn, ny løype, scooterkjørt, og som tok oss tilbake til Auretjernsbekken. Der var det faktisk ganske bra, mykt og fint, og ikke minst morsomt som en avveksling til “motorveier”. Litt rufsete mot slutten, men bedre forhold enn hovedløypen på vei inn. På vei tilbake passerte vi som sagt Clem. Etter hvert møtte vi også en annen guling, Landmark med fru, senere også Stolten, men disse krediteres ikke oppmøte. På vei tilbake litt etter bunn tok vi også inn en liten sidevei som var preppet med stormaskin. Der var det kanskje dagens finest forhold, men da det begynte å gå en del nedover snudde vi, med tanke på at det var nok oppover tilbake til Høymyr som det allerede var.
Det ble logget 29 km, 2:12 timer og 565 høydemeter.
Summa summarum; Sollihøgda leverte bra forholdene tatt i betraktning!